Notting Hill med Julia Roberts og Hugh Grant. Hver gang jeg tenker på Notting Hill har jeg mest lyst til å si Nothing Hill... og Huge Grant. Den engelsken er ikke alltid like lett. Anyways: Etter å ha sett Julia Roberts i August: Osage County som en godt voksen dame fikk jeg lyst til å se en av hennes tidligere filmer, der hun er langt fra rynkete og ikke har grått hår.
Denne filmen husker jeg som en av de folk mente var av de gode romantiske komediene, og musikken (spesielt Ronan Keating med You Say it Best) gikk som en farsott over verden (jeg hadde veldig lyst til å skrive farsott...). Men jeg har aldri vært en veldig stor fan av Hugh, ikke engang etter jeg lærte hvordan det navnet skulle uttales. Det er en helt ok og forholdsvis søt film. Ikke veldig morsom, men menneskelig. Det skal den ha: Den er ikke sukkersøt og viser ikke en perfekt verden: Folk er forskjellige, på godt og vondt, og i hverdagen må vi forholde oss til dette.
Jeg tror kanskje jeg likte den bedre nå enn jeg gjorde da den først kom. Jeg er ikke like prinsippfast på at jeg ikke skal like det andre liker lenger, og det kan ha litt å si i forhold til akkurat denne filmen. Men den er ikke spesiell nok. Dvs det var ett gullkorn som for meg gjorde filmen verdt å se: "Happiness isn't happiness without a violin-playing goat".
6/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar