Life is very long. Et tragisk, dystert, budskap i en film, spør du meg. Og jeg har ikke levd lenge nok til å kunne si om det er sant eller ei. Og jeg tror ikke jeg har levd lenge nok til å se greia med denne filmen. Det vil si, filmen er ikke vanskelig å forstå - handlingen er ganske rett frem: Fars forsvinning/selvmord får en familie til å samles. Og når familier samles kan så mangt skje. Det krangles, og hemmeligheter kommer frem i lyset.
Men når det gjelder det følelsesmessige i filmen, det som skal få meg til å identifisere meg med filmen og bry meg om karakterene, så tror jeg ikke jeg er voksen nok. Jeg er ikke vant med konfrontasjoner - unngår de så godt jeg kan, faktisk - og min mor er ikke en pillemisbruker som forteller alle hvem pappas favoritt er. Jeg har ingen barn, og vet dermed heller ikke hvordan det er å være mor.
I ca alt annet enn dramafilmer er det greit å ikke identifisere seg med karakterene, men i en dramafilm er det det som gjør den verdt å se. Vertfall for meg, godt mulig andre er uenige. I denne filmen tror jeg det handler om (min) alder, og ikke om innhold eller skuespillerprestasjoner. Både Meryl Streep og Julia Roberts var nominert til en Oscar for deres prestasjoner, og det sier litt. Det er ingen dårlig film, jeg flirte flere ganger underveis i filmen og så den fra start til slutt. Kanskje jeg skal prøve å se den igjen om 10-20 år, og se om jeg da klarer å sette meg mer inn i følelsene i filmen?
5.5/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar