KRR20: Premonition

"If I let Jim die - is that the same as killing him?"

Linda (Bullock) våkner en dag og får beskjeden om at mannen hennes er død, for så å våkne neste dag til at han igjen lever. Gjennom filmen hopper hun til ulike dager i uka, der han noen dager lever og andre dager er død. Etter noen dager begynner hun å forstå hva som skjer, og prøver å sortere frem hva som skjer på hvilke dager, og det store spørsmålet blir: Er det mulig å hindre at Jim dør? Med underspørsmålet: Er det ønskelig å hindre at Jim dør...?

Jeg synes det er fornøyelig å se Bullock i filmer som ikke er komedier. Det er noe med å finne litt dybde i skuespillet og alt det der. Ut fra traileren til filmen fikk jeg følelsen av at dette skulle være en thriller, muligens en psykologisk thriller, men jeg ville vel heller kalt det et litt mystisk drama. Med andre ord: Ikke en veldig bra thriller, men grei drama. Nå har det seg slik at jeg (naturligvis) har sett denne filmen før, og den føltes nok bedre da, når jeg ikke visste hva greia var. Fremdeles en grei film altså, men bedre første gang. Ser jeg gav den 7 på imdb en gang i tiden... justerer det litt her:

6/10

KRR19: Notting Hill

Notting Hill med Julia Roberts og Hugh Grant. Hver gang jeg tenker på Notting Hill har jeg mest lyst til å si Nothing Hill... og Huge Grant. Den engelsken er ikke alltid like lett. Anyways: Etter å ha sett Julia Roberts i August: Osage County som en godt voksen dame fikk jeg lyst til å se en av hennes tidligere filmer, der hun er langt fra rynkete og ikke har grått hår.

Denne filmen husker jeg som en av de folk mente var av de gode romantiske komediene, og musikken (spesielt Ronan Keating med You Say it Best) gikk som en farsott over verden (jeg hadde veldig lyst til å skrive farsott...). Men jeg har aldri vært en veldig stor fan av Hugh, ikke engang etter jeg lærte hvordan det navnet skulle uttales. Det er en helt ok og forholdsvis søt film. Ikke veldig morsom, men menneskelig. Det skal den ha: Den er ikke sukkersøt og viser ikke en perfekt verden: Folk er forskjellige, på godt og vondt, og i hverdagen må vi forholde oss til dette. 

Jeg tror kanskje jeg likte den bedre nå enn jeg gjorde da den først kom. Jeg er ikke like prinsippfast på at jeg ikke skal like det andre liker lenger, og det kan ha litt å si i forhold til akkurat denne filmen. Men den er ikke spesiell nok. Dvs det var ett gullkorn som for meg gjorde filmen verdt å se: "Happiness isn't happiness without a violin-playing goat".

6/10

KRR18: Juno

Jeg så visst denne filmen sist også...  Og den er like fantastisk nå som den var da. Skuespillerne, humoren, gullkorna, og ikke minst musikken. De utgjør en helhet, som gjør dette til en komedie som er verdt å se. "Komedie" er i utgangspunktet en vanskelig sjanger å få til på en god måte, så de få som virkelig er gode bør ses flere ganger. Jeg oppdaget også plutselig at Juno vant Oscar for beste originale manus - så det er ikke bare jeg som mener det er en god film.

Jeg liker hvordan "tenåringsgraviditet" på en måte er essensen i filmen, hovedelementet, men samtidig en bagatell. Et middel for å fortelle en annen historie. Om den forrige filmen skrev jeg at jeg sleit med å identifisere meg med karakterene i filmene, men det problemet har jeg ikke med Juno - selv om jeg aldri har vært gravid. Det viser at det ikke er handlingene som avgjør om man klarer å føle med karakterene, men heller stemningen. Nå skulle jeg gjerne skrivd noe meningsfullt om hva som er den egentlige essensen i filmen, men la oss bare si at det er stemningen.

9/10

KRR17: August: Osage County

Life is very long. Et tragisk, dystert, budskap i en film, spør du meg. Og jeg har ikke levd lenge nok til å kunne si om det er sant eller ei. Og jeg tror ikke jeg har levd lenge nok til å se greia med denne filmen. Det vil si, filmen er ikke vanskelig å forstå - handlingen er ganske rett frem: Fars forsvinning/selvmord får en familie til å samles. Og når familier samles kan så mangt skje. Det krangles, og hemmeligheter kommer frem i lyset.

Men når det gjelder det følelsesmessige i filmen, det som skal få meg til å identifisere meg med filmen og bry meg om karakterene, så tror jeg ikke jeg er voksen nok. Jeg er ikke vant med konfrontasjoner - unngår de så godt jeg kan, faktisk - og min mor er ikke en pillemisbruker som forteller alle hvem pappas favoritt er. Jeg har ingen barn, og vet dermed heller ikke hvordan det er å være mor.

I ca alt annet enn dramafilmer er det greit å ikke identifisere seg med karakterene, men i en dramafilm er det det som gjør den verdt å se. Vertfall for meg, godt mulig andre er uenige. I denne filmen tror jeg det handler om (min) alder, og ikke om innhold eller skuespillerprestasjoner. Både Meryl Streep og Julia Roberts var nominert til en Oscar for deres prestasjoner, og det sier litt. Det er ingen dårlig film, jeg flirte flere ganger underveis i filmen og så den fra start til slutt. Kanskje jeg skal prøve å se den igjen om 10-20 år, og se om jeg da klarer å sette meg mer inn i følelsene i filmen?

5.5/10

KRR16: Veronica Mars

We used to be friends - a long time ago. 

Etter ørten (syv) år uten Veronica Mars er hun endelig tilbake! Dette har jeg ventet på siden dagen jeg fikk beskjed om at serien var kansellert, eventuelt siden jeg så den siste episoden i mai 2007 (for jeg visste vel at serien var kansellert da jeg så de siste par episodene). Jeg har vel sett de tre sesongene omtrent en gang i året siden. Det er få serier jeg har ønsket mer tilbake enn denne... og nå kom den altså. Filmen. Oppfølgeren. Fortsettelsen. Den kom i går, og jeg har allerede sett den to ganger.

Handlingen har hoppet ni år frem, i forhold til serien, til 10 års reunion for Neptune High. Logan er anklaget for mord, noe som naturligvis trekker Veronica Mars tilbake til hjemlige trakter. Mer har jeg ikke lyst til å si om handlingen. 

Når det gjelder filmen i seg selv sitter jeg igjen med veldig blandede følelser. Det var imponerende hva de hadde fått til - alle personene de hadde fått samlet fra den originale serien, og diverse kjente skuespillere. Samholdet mellom vennene føltes ekte. Følelsene. Handlingen. Det føltes ikke som en billigfilm, tvert om; det føltes som den originale serien. Og referanse til Buffy (Hellmouth) = stort pluss!

På den andre siden føltes det som om de hadde skvisa en hel sesong inn i én film. Riktignok en lang episode, mer en dobbeltepisode. Med nok mysterier til å fylle 22 episoder. Nå skal det sies at det er en følelse jeg ofte får etter en periode der jeg har sett mye serier, noe jeg tilfeldigvis har nå. Det var mye jeg savnet, som jeg gjerne skulle sett mer av, men jeg skjønner at det er begrenset hvor mye man får inn på mindre enn 2 timer. Hadde jeg ikke sett serien kan jeg se for meg at jeg gjerne skulle hatt mer oppbygging av karakterene, av forholdet mellom alle sammen. Noe av handlingen kan sikkert oppfattes som unødvendig og tilfeldig, men oppleves som herlige treats for ihuga fans. Som meg.

Jeg er biased. Jeg vet ikke hva som skulle til for at jeg ikke skulle like filmen. Det er en sårt savnet serie, og enhver lille smakebit slukes fullt, helt og så raskt som mulig. Hva kan jeg si: "People say I'm a marshmallow" (for å sitere filmen). Jeg vil ha mer! Det er nesten så jeg skulle ønske filmen var dårligere...

9/10

ORR27-33: Battlestar Galactica sesong 1

)

Et av problemene jeg har med å starte å se serier, er at de fleste jeg har lyst til å se har en innfløkt måte å komme igang på. Dette var en av dem - etter det jeg forstår er det en remake av en serie lagd på 70/80-tallet. Som så fikk en miniserie, som så endte opp med en seriepilot, som så ledet til en firesesongers serie. Jeg fant ikke miniserien noe sted, og var litt bekymra for at jeg skulle falle helt ut og ikke skjønne bæret... Men de var heldigvis flinke til å ha ta med infoen som i alle fall gjorde at man tok episoden, men man hadde sikkert skjønt mer om man hadde sett miniserien først...

En spinn på onde roboter som vil drepe alle mennesker, men som tydeligvis ikke vil det allikevel, og har lagd en versjon av seg selv som ser ut som mennesker (og tror de selv er mennesker, med forbehold ser det ut til), gjør at det blir mer en kvasi-transhuman/drama/action serie, enn en skyt-alle-roboter serie. HELDIGVIS. Episodene er varierte, jeg var ikke helt bitt før sånn episode 4 dog, mest fordi det virka som cylonene bare lekte med menneskeheten før de skulle ta det siste støtet, før jeg tok greia. Eneste problemet jeg har er hva de har gitt av navn på forskjellige ting, men så lenge man slipper technobabbel er det helt ok.

9/10.

ORR26: 300

)

Rerun i rerun! En av de filmene jeg har sett for mange ganger, og når den var ny var "rule of cool" gjeldende, den var så cheesy (men akk så bra lagd cheesy) det gikk an å få en film, men når cool kjølner, blir det bare til at man dupper av og ruller øya gang etter gang. Jassåmen. Fortsatt gode actionscener, for sin stil, dog.

6/10.

KRR15: Side Effects

Side Effects er en film, med fokus på ei dame og hennes depresjon. Mannen har vært i fengsel, og hun prøver tilsynelatende å ta livet sitt ved å krasje inn i en murvegg. Mer enn det vil jeg ikke skrive, i fare for å avsløre for mye av handlingen... Dvs med tanke på filmens navn kan jeg jo gjerne meddele at hun får medisiner for depresjonen, og den medisinen har litt av noen bivirkninger.

Jeg ble ikke veldig imponert over denne filmen. Fikk også følelsen av at jeg har sett den før, uten at jeg tror jeg har det... I starten satt jeg og lurte på om budskapet med filmen er overmedisinering. Det var ingen god måte å sette fokus på psykisk sykdom vertfall, så håper ikke det var det de var opptatt av. Ikke sikkert det var noe budskap i det hele tatt. Jeg har ingenting å utsette på skuespillet, men handlingen var ikke givende nok. 

5/10

KRR14: Keane

Jeg mener jeg har omtalt "søndagsmorgenfilmer" tidligere. Dette er vertfall en av de. En film som passer veldig godt på regnfulle (i dag snødde det, men det går for det samme) søndager, når du har mest lyst til å la andre leve livet mens du ligger under dyna/på sofaen med en god kopp kakao.

Vi møter Damien Lewis i rollen som en far som har mistet sin 6 år gamle datter. Hun ble kidnappet for omtrent et år siden, og han reiser rundt i byen på jakt etter henne. Han går steder de har vært, stedet der hun forsvant, og spør folk om de har sett henne. På "reisen" blir det tydelig at han strever med mer enn bare savnet av datteren. Men så skjer det noe når ei mor og datter kommer inn i bildet.

For det første, jeg liker Damien Lewis. Han er en god skuespiller. Min favoritt er Life, og jeg tenker stadig at jeg skulle ha fulgt Homeland bedre enn jeg gjør... i kombinasjon med Abigail Breslin (ikke at hennes skuespill i akkurat denne filmen er veldig bemerkelsesverdig - men så søt og liten da!) kan man ikke si stort på skuespillet. For det andre... det er drama. Det er psykisk sykdom. Det er menneskelig. Det er ikke av de filmene som rører meg sterkest, men det er noen følelser inni der også. 

6/10

KRR13: Priest

Jeg har en greie med at jeg prøver å se det jeg finner av vampyrfilmer, så sant de ikke virker uholdbart elendige. Det finnes nok av de innen den elendige kategorien, så mine forventinger er generelt lave for de få jeg ender opp med å se. Og når jeg sier at bakteppet, grovt sagt, for denne filmen er at en gruppe folk har blitt trent opp som prester - for å drepe vampyrer. Prester som dreper vampyrer. Fantastisk. 

I filmen har prestene vært så effektive i jobben sin at de ikke lenger trengs. De prøver å leve som vanlige mennesker, men det er generelt ikke veldig enkelt når du har et schvært kors tatovert i fjeset, så de lever ikke veldig gode liv. Når broren (og familien hans) til han ene presten blir drept av vampyrer bryter presten ut av det rolige livet - og med kirka! Har du hørt så gale?!

Jeg er ikke så negativ til filmen som det kan virke som, men plottet er ikke fantastisk. Det kunne vært en hvilken som helst actionfilm der en leiemorder skal redde ei jente fra kidnappere - den filmen har jeg sett mange ganger før, men det er første gang jeg har sett det i denne settingen. På sett og vis kan det jo være greit å lage settingen så urealistisk at det ikke er det minste realistisk, i motsetning til de andre kidnapping-filmene med alle sine eksplosjoner og ørten kuler skutt. Alt i alt var det en grei actionfilm - men for en vampyrentusiast (vil jeg egentlig betegne meg selv som det? sånn egentlig? det virker ikke helt heldig...) var den dårlig vampyrfilm. Stygge og ekle vampyrer... alle vet jo at vampyrer er kjekke! 

6/10

KRR12: The Way Way Back

The Way Way Back var en koselig film! En skikkelig godfilm! Det er så herlig når filmer inneholder hovedkarakterer du klarer å kjenne deg igjen i, til tross for at hovedkarakteren er er en 14 år gammel gutt... Duncan, som han heter, er en fyr du virkelig blir glad i.

For å si litt om handlingen, så kan jeg vel nevne at Duncan skal tilbringe sin sommerferie sammen med sin mor, og morens kjæreste + hans datter. I løpet av de første spilleminuttene ser vi en scene der kjæresten til moren spør Duncan hvordan han vil karakterisere seg selv, på en scala fra 1 til 10. Allerede i det øyeblikket, med måten den scenen utspiller seg, får du lyst til å forsvare Duncan, og gi "stefaren" en på trynet. Det setter virkelig tonen for filmen.. vel, det er kanskje feil å si det på den måten. Men på den andre siden er det kanskje helt rett. Du får se den, og se om du skjønner hva jeg mener. Videre ser vi en Duncan som sliter med å finne seg til rette på ferien, men som på ett punkt finner noe, og noen, som gjør alt levelig igjen.

The Way Way Back er en av de bedre dramakomediene jeg har sett på lenge. Anbefales på det sterkeste! Det er vanskelig å forklare, men humoren oppleves naturlig - du flirer nesten mest av at de flirer, og ikke fordi de gjør noe dumt/flaut. Samtidig var det ingenting som er overdrevent til den grad at det ikke er realistisk. Definitivt en film jeg kan se flere ganger.

8/10

KRR11: Running With Scissors

Running with scissors... Denne så jeg over et par døgn, hvis det ikke var tre, så jeg er ikke helt sikker på om jeg fikk en helhetlig opplevelse av filmen. Man skulle tro det sa litt om filmen når det kan ta så lang tid å få sett den ferdig... og det gjør det. Igjen hadde jeg en helt annen forestilling av hvordan filmen var, som ikke passa med det jeg så. Jeg kan ikke huske å ha sett traileren, så hvor den forestillingen kom fra aner jeg ikke. 

Filmen viser Augustus og hans foreldre, frem til han blir gitt bort til morens terapeut - da følger vi Augustus og hans nye familie. 

Da jeg nå fikk sett traileren for å legge den inn her forstod jeg det som at filmen er en komedie. I så fall viser de ca alt det morsomme i traileren. Til drama å være, var den veldig lite dramatisk. Generelt sett ble jeg ikke veldig fenget av filmen.

4/10

KRR10: Paranoia

Sånn rent bortsett fra at jeg har andre assosiasjoner til paranoia (evt til det å være paranoid...) enn filmen portretterte, og så for meg en helt annerledes film utfra traileren enn det jeg fikk, så er paranoia en ganske grei film. Ikke en "höjdare uten like", men grei.

I filmen ansettes hovedfyren i ett firma for å spionere på et annet. Det er jo ikke lovlig å stjele firmahemmeligheter så det er noen fra FBI som snuser rundt, for å få opp spenningen litt. Etterhvert viser det seg å være en ganske skummel jobb, men det er for seint å trekke seg. Ikke helt sikker på om det er da hovedfyren blir paranoid, eller om paranoiaen henviser til sjefene i firmaene...

Thriller? Jeg ville kalt det action, men imdb sier thriller. Fin og flott hjernedød underholdning. Ikke av typen jeg kommer til å se flere ganger.

5/10