Jeg har vært på kino med fire nieser og sett Dragetreneren 2. Selv må jeg innrømme det er lenge siden jeg har sett enern, så jeg hang ikke heeeelt med i starten - det var mye "Hæ? Hvordan skjedde det? Hvordan var det nå igjen? Eh... å, ja, det var sånn det var, ja!" som foregikk i hodet, men det gikk relativt raskt over. Det var vel ikke egentlig veldig essensielt å vite hva som foregikk i enern, var det jeg kom fram til. Anyways:
I Dragetreneren 2 har alle på øya omfavnet ideen om å leve med drager fremfor å slåss mot dem, og drager har blitt del av hverdagen. På en utflukt med "Tannløs" oppdager imidlertid Hikken at det er mange flere drager i verden, og at en mann, Drago, forsøker å samle alle dragene og tvinge de til å bli del av hans dragehær. Som den fredsmegleren han er, vil Hikken oppsøke Drago og få han til å forstå at drager er venner - ikke fiender. Det går ikke helt som planlagt...
Historien er grei, og den har både sine emosjonelle og humoristiske innslag. Den er ikke Istid- eller Finding Nemo-morsom, men det blir også litt feil å skulle sammenligne. Jeg liker drager, og forsåvidt liker jeg filmen. Den har imidlertid noen mangler: Jeg savner en eller flere ordentlig fengende sanger, og jeg satt og irriterte meg grønn innimellom over alle de ulike dialektene som er representert i den norske voiceover'en. Jeg vet ikke om filmen nødvendigvis hadde vært så mye bedre om jeg så originalen, men jeg håper det.
7/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar