ORR48: The Grand Budapest Hotel

Jeg har vel aldri helt fått med meg "Wes Anderson" greia, må jeg innrømme. Så at dette skulle være en Wes Anderson film sa meg ingenting. Men jeg fikk vite etter filmen at han pleide å være temmelig dvelende... Type GET ON WITH IT!

Ikke her. Det startet med tullball, og var konstant småfliring (bortsett fra noen store flir) gjennom hele filmen. En blanding av brilliante rolletolkninger (og med DET lasset skuespillere), konstant eyecandy i hver eneste scene, og slapstick/stumfilmteknikker som var geniale.

Et sant mesterverk!

10/10.