KRR28: Stick it

Når vi først er inne på sportfilm... ikke helt sikker på om andre vil kalle det en sportsfilm, når det handler om gymnastikk, men det vil jeg.

Stick it. Gymnastikk på høyt nivå. Haley gjør noe hun ikke har lov til, og får som resultat valget mellom fengsel (eller var det military school-opplegg?) eller gymnastikk. Hun velger, naturligvis, det første alternativet, noe som fører til at dommeren, naturligvis, velger det andre. Nå har det seg sånn at Haley på ingen måte er ukjent for miljøet, men må trene seg opp igjen etter ei stund utenfor, slik at hun kan delta i konkurranser igjen. 

Det er nesten litt flaut å innrømme det, og jeg føler meg veldig jentete når jeg sier det (flaks jeg er jente), men jeg liker denne filmen. Det er en skikkelig feel good-film, der jeg blir sittende igjen hakket gladere enn jeg var da jeg startet filmen. Missy Peregrym klarer å gjøre Haley til ei jente du vil at skal klare seg, samtidig som du blir så stolt over visse ting hun gjør. Og du føler med henne når hun har det tøft. Og resten av skuespillerne er med på å støtte stemningen. Det er ingen dyp film, og stengt tatt irriterer det meg litt det med årsaken til at hun har det litt tøft. Jeg skal ikke si hva det er, men jeg prøver hardt å overbevise meg selv om at årsaken til at det irriterer meg er at en haug med andre filmer jeg har sett skal gjøre alt så veldig ekstremt. 

Jeg må også si at jeg tror ikke "alle" andre vil like denne filmen like godt som meg. Det har litt med at jeg bare er sånn. Mest sannsynlig fortjener den ikke den karakteren jeg gir den, men den får litt pluss godfølelsen!

8/10

KRR27: Goal!

Gooooaaaaaal! Tror ikke de roper det i filmen, men det burde de gjort. Når først filmen heter det, mener jeg. Det blir i det minste scoret noen mål. 

Goal! handler om Santiago Munez, som kan spille fotball. En engelskmann ser han en dag, og synes han er god nok til å spille i England, i Newcastle United. Så gutten drar, spiller i gjørme for første gang, går på trynet en god del ganger, men får lov til å prøve seg. Etter en del om og men, naturligvis.

En av de tingene jeg liker med denne, som jeg savnet i Miracle, er en historie som er personlig og følelsesrik. For eksempel: Når Santiago går på trynet i den gjørma, så kjenner jeg virkelig på følelsen av at jeg er glad det ikke er meg! Det er en meget viktig følelse. Fotballen står i fokus, men samtidig er det en historie om en familie, om det å ha mål i livet (pun intended), og selvsagt et hint av underdog vs the world-type greier. Men Santiago irriterer meg litt... han skal på den ene siden være veldig "god", og da mener jeg ikke god i fotball, men snill og grei - den type god. På den andre siden, sikkert for å gjøre det mer "realistisk", så blir han påvirket av den nye livsstilen, av sine lagkamerater. Med andre ord viser de han både som god og som litt dumsnill. Men den biten blir litt falsk for meg. En helt grei film, men ikke helt toppers. De skulle nok ropt mer.

6/10

KRR26: Hostage

Jeff Talley (Bruce Willis) er en gisselforhandler (hva heter det egentlig på norsk? hostage negotiator...) som etter en forhandling som gikk fullstendig rett vest, overføres til en liten by der sånn ca ingenting skjer. Inntil en dag, da alt går galt for tre ungdommer som bare skulle stjele en bil, men ender opp med å ta en familie som gisler.
 
Hostage er på en måte en helt annen film enn RED-filmene, samtidig som rollen til Willis ikke er veldig original til han å være. Det er en langt mørkere film, med minimalt innslag av komedie, men Bruce kommer i en situasjon der han er presset til å leke helt. Som vanlig. At filmen er noe mørkere enn f.eks. RED-filmene gjør at den egentlig ikke er spesielt artig å se flere ganger. Nå var det noen år siden sist jeg så den, så det gikk greit, men det bør nok gå noen år igjen til neste gang igjen.

6/10

KRR25: RED 2

I RED 2 møter vi igjen de ekstremt farlige pensjonistene, der Frank Moses (Brucern) gjør et forsøk på å leve et normalt, stille, liv. Det går helt på tverke når de blir angrepet i hytt og pine fordi de var med på "noe" for flere år siden. Teamet (vertfall deler av det, Catherine Zeta-Jones har overtatt for Morgan Freeman... heldigvis ikke i nøyaktig samme rolle) samles på nytt, og vi får en god dose action (med skyting og eksplosjoner) og en god dæsj humor.

Noe jeg kunne skrevet også om enern er at noe av det jeg liker med denne type film er at de balanserer godt action og komedie, uten å overdrive noen av delene til den grad at det overdøver alt annet, samtidig som det ikke gjøres noe forsøk på å gjøre det seriøst eller realistisk. Selvfølgelig overdrives mye, men ikke til et ødeleggende punkt. Hadde all slossing på film foregått slik som den gjøres i Bridget Jones, som er ca den mest realistiske slosskampen jeg har sett på film, så tror jeg vel egentlig at action kunne blitt ganske kjedelig... Poenget mitt er vertfall at jeg liker denne type film, jeg liker hjernedøde actionfilmer. Og denne er ikke så aller verst innenfor den kategorien.

7/10

KRR24: RED

En pensjonert black-ops agent blir angrepet, samler sitt gamle team og skyter de som angriper de. Grovt sett. RED, som står for Retired Extremely Dangerous er i mine øyne en ganske typisk actionfilm, med en dæsj humor iblanda skyting og eksplosjoner. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om at Brucern er så gammel at han skal spille pensjonist, men jeg må vel bare innse at han begynner å bli eldre... 

Når jeg sier "typisk actionfilm" så bør jeg vel presisere at jeg mener en typisk actionfilm med Bruce Willis. I mine øyne er det god underholdning. Lett underholdning. Den type underholdning som man kan se når man ikke har behov for å tenke på noe.

7/10

ORR68: Once Upon A Time In The West

For å fortsette med reinspikka rerun... Ting blir aldri gammelt med gode scener, vanvittig stemning og bad guys som er good guys. Men selv jeg synes filmen blir for dvelende for tider, og nytes best sånn en gang annethvert år, ellers er det bare en film å kunne sovne til.

9/10.

ORR67: 13 Assassins

Enkelheten selv: 13 snikmordere skal myrde en adelig beskyttet av en mengde vakter, med litt japanske komplikasjoner på hvordan dette skal gjøres (samuraikoder, familie osv). Lang prep og teambygging først, før det hele går over til samuraislåssing med litt mer splatterpreg enn vanlig. Filmen ender som grei underholdning hvis man liker tematikken, men har ingenting virkerlig minneverdig eller noe.

6/10.

ORR66: A Touch of Zen

170 minutter med temmelig datert wuxia... Filmen er mer eller mindre delt opp i 3; en mysteriedel hvor en kunstnersønn på 30-something som bor hjemme hos mor, sliter med at noen har flytta inn i det hjemsøkte nabohuset, merkerlige personer vandrer i byen osv - i del 2 er det realpolitikk med utspring fra det keiserlige hoffet som tar effekt, mens del 3 er mer en spirituell greie. Det hele blir temmelig langtekkelig og dvelende, og med ekstremt datert koreografi, bilde og lydkvalitet og manus som i realiteten er glimtvis brilliant, men i realiteten ikke med i 80% av filmen da det ikke er relevant i det hele tatt, blir det hele bare en urstudie av wuxiafilmer som inspirerte Crouching Tiger og Hero osv.

5/10.

ORR65: Kung Fu Hustle

Det finnes vel ingen teitere film enn denne. Og vil aldri bli lagd en teitere film enn denne. En blanding av slapstick humor og grenseløst useriøse kung fu scener er en vinner for min del - men det er så mange bra linjer som overskygger det hele, punchline på punchline.

Den føles kanskje litt dratt ut til tider, med noen scener som føltes meningsløse og ikke var morsomme heller, men det er sikkert fordi jeg er en dum europeer igjen, og ikke tar de kinesiske referansene.

8/10.

ORR64: Ghost Dog

Etter å ha slakta gjensette filmer, var det vel tide med en tidløs klassiker. Ghost Dog er en av de som fortsatt bare blir bedre hver gang jeg ser den; ingen råtten cgi som eldes, gode skuespillere, ingen meningsløse scener eller billige plottwists. Bare kald hard stemning (godt hjulpet av musikken og kamera), som får det til å bli min type kunst.

9/10.

ORR63: Conan the Barbarian [1982]

Er Conan med dårligere replikker, skuespillere som sliter med engelsken, merkerlige kostymer bedre enn Conan med håpløst plott og moderne cgi?

Ja, jeg vil si det. Selv om den ikke er noen fantastisk film.

7/10.

ORR62: The Return of the King [Extended]

...mens den siste alltid var den kjipeste. Jeg endte opp med å kjøpe extended, da kinoversjonen var bunnskrap (såvidt jeg husker kutta de Saruman helt ut, blant annet) - mens de kjørte max på taler og landskappanorama. Ikke helt min greie.

Det mest ironiske med filmen er igrunn at på slutten er det den lille håndgemmengen som faktisk er bra, mens slagscenene og sånn stort sett er cgi-trash. Det føles ikke menneskelig, de har ingen oomph, og mer surfing.. Meh.

4/10.

ORR61: Two Towers

Dette var alltid favoritten min av de tre, mest fordi den stolte mest på karakterrelasjoner og Gollum. Og den er det fortsatt, det er mindre posing, landskapsfoto og pretensiøs dialog.

Men den er fortsatt temmelig kjedelig når man allerede har sett den ihjel, tydeligvis.

6/10.

ORR60: Noah

"Løst basert på Bibelen" ville vært å bruke "løst" mer vidt enn vanlig antar jeg.

Som en som ikke har enorm kjennskap til hva fortellingen er basert på, føles dette ut som standard blockbusterversjon av det hele likevel. En dose cgi slåssing, en dose emosjonell familiedrama, litt halvhjerta etikkproblematikk og litt kjærleik. Med latterlig klipping, epilepsiskapende fotobruk til tider, håpløs tempoforandring osv. Var rett og slett farlig nære Star Wars ep 2 på "hvordan ikke lage film". Men flere av skuespillerne klarer å få inn mer følelse i makkverket enn det egentlig fortjener.

Og denne mannen stod bak Requiem for a Dream og Black Swan? Eh, alle har vel lov til å skuffe...


3/10.

ORR59: Ichi

Ichi er en take på Zatoichi-"serien" (kan trekke paraleller til James Bond, bare som blind japansk sverdmester i samuraidagene), bare med kvinnelig hovedrolle, og gjort det hele dårlig. Litt som Timothy Daltons Bondfilmer.

Alt er med, gambling, festival, yojimbo i knipe, random snille medborgere, landsby i nød, osv etc. Bare at ALLE scene er kjedelige. Fektinga er ikke veldig spennende koreografert, og i slowmo style. Demonene rollene har blir presentert utrolig seigt og på en kjedelig måte. Man bryr seg rett og slett ikke, og blir ikke underholdt.

2/10.

ORR58: The Fellowship of the Ring

Akkuratt som GoT, var dette noe jeg så fram til, da store fantasy-epos sjelden blir gjort bra på film. Og da den kom, ble jeg blåst litt ut av setet, selv om jeg ikke akkuratt er noen stor fan av Tolkien. Men som alle andre filmer som actionfilmer som stoler ganske mye på effekter, mister den noe av gløden med tidens tann. Mens det er mange greie skuespillerprestasjoner og sånn, kommer mitt gamle "hat" mot Tolkiens karakterer og dialog mye mer fram når det ikke er så drømmende lenger.

Det blir rett og slett bare litt pretensiøst svada og "gode gamler dager" nostalgi ut av det hele.

5/10.

ORR52-57: Game of Thrones sesong 1

Som en en gang stor fan av bokserien, gleda jeg meg ganske mye til serien. Fantasyserier har stort sett vært ganske skrap utenom sånn disney-style, eller early teens rated. Men jeg falt ikke helt for den, selv om det ikke er noe spesifikt å trekke. Vet ikke om at jeg gikk lei bøkene smitta over på serien, og siden jeg visste hele plottet (ikke at noen kan unngå å gjette seg til ting når Sean Bean spiller en rolle i serien da men), så det kom aldri forbi "ok".

Hadde det ikke vært for rolletolkningen av Tyrion er bedre enn Tyrion i boka, hadde jeg neppe giddet se mer.

7/10.

ORR51: Little Miss Sunshine

Som avslutning på familiekomediene i samlinga - den mest dysfunksjonelle familien ever på roadtrip. I motsetning til Juno og Garden State mistet denne noe av greia når man så den gang nummer to, siden de fleste morsomme scenene var av "sjokkpinlighet" stilen (tenker på sluttet, stoppet av politiet osv), som jo man vet kommer den andre gangen. Den har fortsatt et poeng, og sjarm, men den er rett og slett ikke like morsom andre gangen.

7/10.

ORR50: Juno

...og den første filmen begge så i rerun, som for begge var rerun!

Jeg likte den godt den første gangen, og selv om det ikke helt er min tematikk, klarte den vittige dialogen og de skrudde personene å holde det gående for at det skulle være morsomt gang nummer to også. Sin egen sjarm, litt som Garden State der. Eneste var at hun som spiller venninna spilte også sidekicken i Dredd, noe som var distraherende ca hele filmen.

8/10.

ORR49: Garden State

Nummer tre på mest sett filmer av meg, tror jeg.

Jeg så vel denne forrige maratonrunde, og meningen er vel ikke forandret voldsomt siden da. Handler om ikke så mye, men har litt vittig dialog, god musikk og har en egen følelse jeg ikke har fått av andre filmer. Som gjør det hele til sin egen opplevelse..

Men den blir kjedelig når man har sett den for mye som med alt annet.

8/10.

KRR23: Delivery Man

Jeg lar imdb fortelle handlingen for denne:

An affable underachiever finds out he's fathered 533 children through anonymous donations to a fertility clinic 20 years ago. Now he must decide whether or not to come forward when 142 of them file a lawsuit to reveal his identity. (imdb.no)

En del komedier har en tendens til å bli så typiske, og gjerne knyttet til en viss skuespiller. Som Jim Carrey - alle klarer fint å se for seg hvordan Jim Carrey er, uavhengig av om man har sett den aktuelle komedien man omtaler (merk at jeg spesifikt skriver komedie, jeg har hørt rykter om at han kan spille noe annet enn Ace Ventura/Cable Guy/The Mask i andre type filmer), det samme gjelder igrunnen Owen Wilson og Vince Vaughn. Denne opplevde jeg som litt annerledes, muligens fordi det kun var Vince Vaughn, og ikke Owen Wilson, som spilte den "dumme" rollen. 

Min dom over filmen er at den var underholdende. Til tider morsom, og de tidene det ikke var direkte morsomt, så var ikke det fordi det som liksom skulle være morsomt ikke var det, men fordi filmen var noe mer enn bare "vi dummer oss ut hele tiden"-type morsom. Jeg liker opptil flere av skuespillerne (som Cobie Smulders (himym) og Britt Robertson) og ble generelt underholdt av historien og innholdet i filmen. Jeg tror jeg kan se den flere ganger...

7/10

KRR22: Salmon Fishing in the Yemen

Apropos sær... Salmon Fishing in the Yemen handler i utgangspunktet om en sheik som har altfor mange penger, og finner ut at han har lyst til å flytte laks til Jemen (i følge wikipedia - tidligere skrevet Yemen). Ettersom Jemen er et av de tørre landene på den arabiske halvøy, innebærer det å lage en elv der laks har tilgang på vann hele året og å flytte laks LEVENDE fra her oppi nord (Englandish) ned dit. 

Dette er en type sær jeg kan like - utgangspunktet er så utrolig tåpelig at det må ende opp i en aldeles tåpelig film. Men så dukker det opp en annen historie underveis... en med et hint av mening, og klarer man å se forbi det tåpelige så blir filmen med ett mye bedre. Når det er sagt så tror jeg nok at man må ha litt sans for britisk humor for å sette pris på filmen. Noe jeg gjør. Og jeg liker Emily Blunt i denne type film.

8/10

KRR21: Moonrise Kingdom

Jeg har også sett min første Wes Anderson film, men ikke den samme som Oguleth. Moonrise Kingdom. En speider forsvinner fra leiren, og det blir satt i gang en leteaksjon. Så forsvinner også ei av jentene på øya. Og det blir satt i gang en enda større leteaksjon for å finne igjen de to. De to... som har rømt for å være sammen.

Såh. Det er en sær film, med speidere (woho!) og Bruce Willis (jeey!). Jeg ble ikke veldig imponert, og tror vel egentlig ikke at jeg kommer til å aktivt oppsøke Wes Anderson-filmer. Ikke nødvendigvis aktivt unngå de heller, riktignok. Jeg er litt splittet. Jeg har så veldig lyst til å si at jeg likte filmen kjempegodt, at det var en morsom film, med interessante karakterer, og en søt historie om to unge mennesker som ikke har annet i tankene enn å skulle tilbringe resten av livet sammen, og derfor tenker de ikke på noe som helst annet. Problemet mitt er at det føles som om filmen er laget for å være sær, ikke for å fortelle en historie. Jeg kan like sær, men sær for særhetens skyld er ikke godt nok.

6/10

ORR48: The Grand Budapest Hotel

Jeg har vel aldri helt fått med meg "Wes Anderson" greia, må jeg innrømme. Så at dette skulle være en Wes Anderson film sa meg ingenting. Men jeg fikk vite etter filmen at han pleide å være temmelig dvelende... Type GET ON WITH IT!

Ikke her. Det startet med tullball, og var konstant småfliring (bortsett fra noen store flir) gjennom hele filmen. En blanding av brilliante rolletolkninger (og med DET lasset skuespillere), konstant eyecandy i hver eneste scene, og slapstick/stumfilmteknikker som var geniale.

Et sant mesterverk!

10/10.

ORR47: Dredd

Ingenting som en "remake" (strengt tatt har vel denne fint lite med Sylvester filmen fra gamle dager) av en gammel dud basert på en tegnserie.

Dette er en fin popcornfilm. Lena Heady gjør nok en badass rolle bra, og fin mengde heseblesende action med de obligatoriske politiactionelementene på toppen av framtidsdystopi. Men den tar det ikke heller noe lenger, selv om den sikkert var temmelig heftig visuell i 3d på kino.

7/10.

ORR46: The Fith Element

Også en favoritt siden jeg så den i antikken, da VHS var en greie. Den har et knippe av mine favorittskuespillere. Helt bisarre kostymer og roller (Chris Tucker slår ballen ut av parken i denne filmen), action som er så teit at det blir bra, og det er vanskelig å ikke humre store deler av filmen selv om man har sett den flere ganger. Og ikke minst Jovo, som faktisk har lagt igjen litt sjel i rollen sin (i den eneste filmen jeg har sett med henne i, hvor hun har gjort det), som tyder på at noe må ha blitt gjort rikitg.

Og nok en gang ble jeg ambusha av Bilbo Baggins. Seriøst, den mannen har hatt gammel mann roller i 30 år! Og han klarer å gjøre dem alle unike, så man må sperre opp øya litt for å se det hver gang.

Se den hvis du liker flåsete sci-fi utgått på dato, eller har et hjerte (og en pose popcorn).

9/10.

ORR45: District 9

Nok en rerun under rerun rerunnet. District 9 blåste meg ut av setet på kino, og filmen funker fortsatt uten kinoen. Mens den er sånn first contact greie, handler den egentlig mer om rasisme og hvordan vi mennesker håndterer sånne problemer. Det er derfor den treffer så bra. At den har heftige tech-biter, humor og en protagonist som desverre er altfor menneskelig i et slitsom situasjon, gjør det hele enda mer treffende.

Se den hvis du liker sci-fi som får deg til å tenke litt. Ikke se den hvis dialog i sånne filmer er kjetteri.

9/10.

ORR36-44: Battlestar Galactica sesong 2

Sesong 1 var glitrende. Hvordan skulle de toppe dette?

Jo, ved å pirke borti maurtua av alt det jeg egentlig ikke skjønte bæret av i sesong 1. Hva er det cylonene vil? Hvorfor er de selvmotsigende ala Bender? Blandet med ekstremt interessante rollefigurer (to av de kvinnelige rollene er uten sidestykke mine to favoritter i noen serie noensinne, uten at jeg kan si så mye hvorfor uten å spoile to sesonger...), fortsatt mangel på teknobabbel, god dose "hva er menneskelighet her", også videre..

Ikke se hvis du hater sci-fi, se hvis du ikke hater sci-fi. Enkelt.

10/10.

ORR35: 300: Rise of an Empire

Etter å ha klaga over 300, kom jaggu en oppfølger på kino, som jeg ikke hadde fått med meg på forhånd. En oppfølger som gikk et hakk ned fra originalen igjen... Denne gangen er det Aten som må bekjempe Persias gigantiske flåte, hvor de andre greske bystatene ikke er særlig gira på å hjelpe til. De få mot de mange, rett og slett. Denne gangen har man også litt mer karakterbygging enn spartansk heltemot tatt til det ekstreme, hvor admiralen for den persiske flåte er ei gresk dame som ble holdt som slave etter at noen hoplitter gikk berserk, og hun ute etter hevn. Før filmen tenkte jeg på Eva Green som en habil skuespiller, etter filmen slet jeg veldig med å huske hvor jeg hadde det inntrykket fra. For dette var dårlige saker. Den har båtslag tatt til det ekstreme, i slow motion. Kaotisk nærkamp i slow motion. Kvasisexscene i kvasi slowmotion. Vanvittig kjedelig dialog foran bluescreen. Selvsagt er filmen i 3d, som faktisk var litt imponerende til tider, og som gjorde at det i alle fall føltes ut som litt verdi å se den på kino.

Se den hvis man liker 300 og ikke kan få nok steroidekropper, lettkledde damer og mer flåsete dialog enn Conan (og se den helst på kino isåfall). Ellers, styr unna.

(En annen faktor som gjør at jeg ikke hater filmen, er History of Artemisia låten fra soundtracket. Var elsk under filmen, og de 200 gangene jeg hørte den på repeat når jeg kom hjem etterpå...)

5/10.

ORR34: Død Snø 2

Siden jeg tydeligvis må stå for splatterne igjen, her...

Død Snø var en grei film. Død Snø 2 er vel en av få oppfølgere jeg har likt bedre enn originalen - den hadde litt mindre dose survival horror (slik jeg husker det i alle fall), og en del mer splatterkomedie istedet. Som stort sett var fornøyelig - satt og smålo hele filmen, og blandet den derre småbypolitihumor (som fra Kopps og Hot Fuzz) med type Braindead/Evil Dead 2 eller 3 eller hva det var. Ikke akkuratt Walking Dead med andre ord...

Højdaren i filmen var Kristoffer Joner som fortjener en Oscar for dialogen...

8/10.