 |
| imdb.com |
Familien Conway består av mor, far, datter, tvillingene (gutter) og yngstemann, Billy (hovedperson). I en bilulykke mister de datteren, og den ene tvillingen ender på pleiehjem der de eneste kroppsfunksjonene han har igjen er evnen til å puste, og svelge. Vi møter så familien noen år etter ulykken (jeg husker ikke hvor mange), og lykken er ikke akkurat i ferd med å snu.
Jeg leste en anmeldelse av filmen på imdb av en person som ikke forstår filmen, han (eller hun?) mener det er et dårlig forsøk på britisk humor, og i og med at denne personen ikke forstår britisk humor så ble også filmen uforståelig, og dermed elendig. Første gang jeg så filmen fikk også jeg med meg at det skulle være en komedie, og ble helt tatt på senga da tårene begynte å trille. Da gjorde jeg også tabben å se den søndag formiddag, og resten av dagen var jo "ødelagt" (tror jeg endte opp med å se to triste filmer til den dagen, siden jeg likevel var i gang). Og bare så det er sagt: Humoren ligger i filmen, i måten disse ulykkene skjer og karakterenes måte å takle det som skjer. Men det er ikke en svart humor, og når folk dør som fluer, så må det til slutt bli trist - hvis filmen er bra. Noe jeg mener den er. Men jeg har en følelse av at dette er en enten-eller film, og det er ikke selvsagt at alle liker den.
Det jeg liker best med filmen er det som ligger under det humoristiske. At alt de gjenlevende familiemedlemmene gjør er for å takle det som skjedde for noen år siden. For å finne en måte å leve. Tvillingbroren som drikker for å "leve", Billy som tilsynelatende har slått av noen følelser, og moren som på sett og vis har gitt opp (og blitt rimelig bitter), men som tydelig har et lite håp i minstemann. Når da Billy begynner å komme i trøbbel, er det ikke mye å holde fast i lenger. Og oppi det hele ligger den andre tvillingbroren på pleiehjemmet og puster. Og holder liv i minnene om det som var, men som aldri kommer tilbake.
IMDb: 6.1
Meg: 9
