ORR215: Dracula Untold

Vlad "the Impaler" Dracul(a) var presset inn i det tyrkiske (skulle det ikke vært ottomanske?) militæret som gutt, og vokste opp til å bli et monster. Etter at han kom seg ut av militæret, ble hans prins i Transylvania og fikk seg familie. Så kom tyrkerne tilbake, og ville ha en ny gjeng gutter til alle krigene sine, hvorpå Vlad nekter, og må snu seg til mørke krefter for å hindre tyrkerne i å utradere hjemlandet...

Filmen er en blanding av vag og rotete kameraføring i actionsekvenser (eller massive cgi sekvenser), og overdrevne "følelsesscener" som ikke funker. Tyrkerne svartmales etter beste evne (billig historiefortellingstriks) og manuset kunne man nesten like gjerne latt ligge igjen hjemme. Charles Dance gjør det beste ut av sine replikker, mens de fleste andre scenene enten blir overspilt eller ikke har noe å spille på. CGIen er fantastisk, og hvordan ting generelt ser ut er bra, og filmen har en viss draculaatmosfære.

Men det hele blir bare en ok standardisert Legendary Pictures affære. Hvor de har fått med noen gode skuespillere og ikke benyttet sjansen til å gjøre noe ut av det. Og så shamelessly avslutte med VI VIL LAGE OPPFØLGER!

5/10.

ORR214: A Walk Among Tombstones

Liam Neeson spiller en eks-politimann som tar på seg oppdrag fra en shady fyr om å finne kona hans som ble kidnappa og ikke frigitt da han betalte. Han vil finne de og hevne seg. Så blir det en thriller som går for alle tropesa i sjangern; skurkene er reinspikka ondskap, en smart tenåring som lever et tragisk liv, men som også er comic relief og alt annet man tenker som standard i slike filmer. Gjennomført på en helt grei måte, men med alle likhetene til f.eks. den amerikanske versjonen av Millenium, synes jeg atmosfæren og sånt mangla. Som sansynligvis kommer av at den bare bestod av tropes.

6/10.

ORR213: Lawrence of Arabia

Lawrence er soldat i det engelske forsvaret, som er utstasjonert et relativt kjedelig sted, og med maur i buksa takker han ja til å bli en kommunikasjonsperson med en arabisk stamme som kjemper mot tyrkerne, eller rettere sagt blir knust at tyrkerne. Han ender opp med å bli som skapt for å hjelpe araberne i kampen, men som britisk soldat i bunnen, og forholde seg til offiserene og en hel nasjon, gjør hverdagen noe kompleks for fyren.

Er en grunn til at filmen er en klassiker; den blander karakterdrama (med ypperlige skuespillere), action (effekter funker ok etter når den er lagd) og et ganske bekmørkt syn på hva krig gjør med folk og politikere (britene og tyrkerne blir vel ganske svartmalt, mens araberne romantiseres en del, før de blir svartmalt også).

Den er såpass lang at selv kinoen beholdt intermissionbiten... Hadde de bare hatt noe saklig å selge der hadde det sikkert vært et varp for dem. Hvis man ikke liker gamle filmer, og/eller konseptet, så kommer man seg neppe gjennom den. Definitivt en av de beste filmene fra den æraen, i alle fall.

9/10.

ORR212: Boyhood

Denne filmen satte meg i en fullstendig knipe. Eneste grunnen til at jeg så den var at jeg fikk en gratis kinobillett for en kinoopplevelseundersøkelse (sier vel litt om hvor mye jeg har vært på kino det siste året når jeg får sånt..), og denne var den eneste som passa den dagen... Lite visste jeg hva jeg gikk inn i.

Filmen har en gimmick - den følger en gutt fra han er ca 6 år, til han flytter hjemmefra når han er 18. Spredd ut over ca 3 timer film. Den kunne like gjerne endt opp med et navn som Family, Motherhood eller mye annet - men gutten (såvidt jeg kan huske i alle fall) er med, eller er på en eller annen måte involvert i alle scenene. I utgangspunktet høres det utrolig døllt ut å ha 3 timer om en vanlig gutt, men på et underlig vis ble det bare noe helt annet enn en vanlig filmopplevelse. Man fanget ofte hvert enkelt år på kornet (nesten fra det øyeblikket filmen starter, der søstern vekker gutten med Oops I did it again), musikalsk, valg og alt annet. Familien, hvor foreldrene er skilt, og hvordan familiesituasjonen forandrer seg underveis, er det som stikker seg mest ut - det er ingen overdreven svartmaling av noen her. Det er noen bøller i filmen selvsagt, men det blir aldri en sånn gigantisk sosial kommentar eller et hamfisted poeng - ei heller er det supermennesker (selv om mora kommer farlig nære) involvert. Det hele blir en dose søtt, uten at det blir klissete. Hjertevarmende, men ikke sånn overdrevent amerikansk vissvass.

Mest av alt er det egentlig skuespillerne som gjør filmen. Jeg har ikke engang noe å utsette på noen av de absurde mengdene biroller. Storesøster stikker seg kanskje litt ut som den jeg liker best; muligens fordi hun har en del trekk som minner meg om min egen, så det var nesten som å se mimring jeg kunne gjort selv på film. Arquette burde få Oscar, hvis de gir den statuen til noen andre anser jeg hele den utdelingen som en fadese og at de ikke eier filmsmak.

Skal kanskje nevnes at filmen ikke har noe jeg vil betegne som "evetyrisk" med seg; man elsker eller hater den tydeligvis etter hvorvidt man kan takle at det er en film om noen normale mennesker som følges over 12 år eller ikke. De som savner noe "larger than life" hater den, og det er 3 timer med ren pinsel sansynligvis.

Eller som meg, som elsket den.

10/10.

KRR194: Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2

Vi er langt inni år 7 av Harrys år på Hogwarts, og Snape har overtatt som rektor. Harry og gjengen fortsetter jakten på de siste horcrux'ene, noe som fører de tilbake til Hogwarts... der også Hogwarts og resten av "de gode" gjør seg klar for en siste kamp mot Voldemort og hans hær. 

Jeg tror kanskje dette er den filmen jeg liker best. Mulig det bare er fordi det er den siste, men jeg synes det er en verdig avslutning av serien. Noen spørsmål blir besvart, og (spoiler alert!) Voldemort blir beseiret, akkurat som en avslutning skal være. Når det er sagt, så er jeg en av de som synes at Harry og Hermoine skulle endt opp sammen, så den er ikke perfekt... men greit nok, det er ikke viktig nok for meg til at jeg skal lage noen stor sak av det. 

7/10 (tenk gjerne på det som en 7.5/10, men jeg holder meg til hele tall foreløpig)

KRR193: Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1

Voldemort og hans følgere overtar i stadig større grad makten i den magiske verdenen, mens Harry, Ron og Hermoine drar ut på jakt etter Voldemorts Horcruxes. De blir også kjent med eventyret om the Deathly Hollows, de tre mektigste objektene i verden. 

Samtidig som filmen gir et større innblikk i hvorfor Voldemort er en som det er verdt å frykte, så er dette den kjedeligste filmen av alle Harry-filmene. Det eneste jeg husket etter å ha sett den en gang var at de reiste fra skog til et slags fjell og gikk hit og dit. Jeg klarte å se litt mer enn bare det da jeg så den igjen, men det er fremdeles en ganske kjedelig film. Og dyster. Mørk. 

6/10

KRR192: Harry Potter and the Half-Blood Prince

I Harrys sjette år på Hogwarts er det ikke lenger tvil om at Voldemort er tilbake. Harry og Dumbledore forsøker å finne ut hvordan de kan beseire Voldemort, mens mørke krefter søker en vei inn på Hogwarts, med Draco Malfoy som en sentral skikkelse. 

Jeg har fremdeles ikke så mye å si om filmene... Dracos rolle er kanskje den mest interessante i denne, sammen med Snape. Det er også litt fascinerende hvordan de klarer å fortsette undervisning og lar Hogwarts ha en sentral rolle, selv om verden rundt på sett og vis faller sammen rundt de. 

7/10

KRR191: Harry Potter and the Order of the Phoenix

Harry Potters femte år. Etter det som skjedde i film nr.4 prøver Harry og Dumbledore å overbevise verden (den magiske delen vel å merke) om at Voldemort er tilbake. Vi blir kjent med the Order of the Phoenix, menneskene som kjempet mot Voldemort sist. Samtidig prøver myndighetene å overta makten på Hogwarts.

Film i samme tralt som forrige, om vi ser bort fra at serien blir stadig mørkere, mer alvorlig. Faren er mer overhengende. Ellers har jeg ikke så mye å si.

7/10