Call me crazy er en film med fokus på psykisk sykdom, og gjennom fem fortellinger får de satt søkelyset både på hvordan det er å leve med en psykisk sykdom selv (både "medfødt" og ervervet gjennom traume), og å leve med en som er psykisk syk. Ved at "Lucy" går igjen i tre av de fem fortellingen blir de knyttet sammen slik at det gir en nogenlunde helhetlig følelse.
Fire av de fem fortellingene var overbevisende nok til at jeg fikk vondt av både de syke og deres pårørende. En og annen gang ble tårekanalene til og med aktive. Jeg tenker at filmen gir et lite, men godt, innblikk i hvordan det kan være. Den femte, og siste, ble litt påtatt for min del. Det ble der en veldig amerikansk måte å gjøre en god idé om til en solskinnshistorie: De må gjerne ha problemer, men ikke værre enn at de kan løses.
Alt i alt: Gode historier, flinke skuespillere, men kunne vært bittelitt bedre.
8/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar