ORR1: Zen/Chocolate

En Bruce Lee inspirert (i mangel på noe annet å kalle den) kampsportfilm. Utgangspunktet er det samme som vanlig - de(n) snille er i en slitsom situasjon (moren til hovedrollen er syk og mangler penger til legeregningen), og hovedrollen må slåss mot masse baddies for å løse situasjonen.

Kickern her er de annerledes rollene. Hovedpersonen er autist, som gjennom å vokse opp ved en thaiboxingskole og se masse kampsportfilmer og spille slåssespill på savantvis blir en kampsportgudinne. Den thailandske mafiaen er delvis ladyboys. Kapoeirafyren har ticks. Med andre ord, ikke noe som noensinne ville kommet ut av USA. (OK, kanskje HBO ville lagd noe sånt.) Standard tropes som "macho lone wolf mann" "taus sexy ubrukelig kvinnelig birolle" osv etc er snudd helt på hode her. Men det er fortsatt en kampsportfilm, så historien har igrunn ikke så mye å si. Men det er fortsatt forfriskende.

Selve slåssinga savner sidestykke i noe jeg har sett. Den har oomph, uten stuntdoubles (det er som film med bare jackie chaner) og intensiteten mangler sidestykke. Fantastiske greier... hvis man liker sånt. Hvis man ikke liker sånt, er det sansynligvis et makkverk av en film.

8/10.