ORR106: Kick-Ass

Dette er en film som lever litt på sjokkverdi - mesteparten av poengene funker bare en gang, og det samme gjelder actionscenene - de er blodharry og hadde litt morsomt valg av musikk når det starta den første gangen. Men det mister noe av sjarmen og blir bare en actionfilm med en litt mer ukorrekt politisk vri. Som vel er en helt ok popcornfilm til syvende og sist.

7/10.

ORR95-105: Battlestar Galactica (sesong 4)

Så var jeg endelig i mål. Noe av det positive med å se serier som er ferdige, er at de har en sjanse til å gjøre ting riktig med slutten i alle fall.

Og det synes jeg de gjorde. I motsetning til de forrige sesongene, var ikke cylonene teite i noen av episodene (mest hjulpet av manuset og han som spilte John sitt fantastiske skuespill), alle trådene ble løst (inkludert noen flashbacks som ga en del dybde til noen av karakterene som starta å ende opp som irriterende) og en bonus var at mine topp 3 hatobjekter tok dukken i løpet av de siste episodene.

Jeg prøver hardt å komme med noe jeg ikke likte i denne sesongen, men jeg klarer det ikke. Noen av karakterene endte kanskje ikke opp med en skjebne jeg hadde håpt på, men det fungerte likevel. Det beste er at jeg slipper å få the feels som jeg fikk fra noen av karakterene igjen, antar man er bra nerd når det er sånne serier man blir grepet av.

10/10.

ORR94: X-Men: Days of Future Past

Som en stor marvel-fan når jeg var liten, og ikke videre imponert over det meste av superheltfilmer jeg har sett (Avengers unntaket hovedsaklig) - var dette en liten forbedring i alle fall. Selv om det store plottet var til å rulle øya av, var det en del scener som fungerte bra (quicksilver eller hva han het igjen, spesielt), så var det nok vittigheter og actionscener som fungerte til at det ble en kul popcornfilm. Antar at den muligens er mer for folk som kjøper superheltgreia mer enn meg, dog.

7/10.

ORR93: Braveheart

Som en gjensynsfilm funker denne hvis man liker bedre slagscener enn man får noe annet sted, plenty med vittige machoreplikker og har noe annet å gjøre under talene og politikken og kjærlighetsbiten som ikke holder vann når man har sett de bitene en gang. En funksjonell film så mange år etter at den kom ut, mest pga at de ikke har juksa med effektene. Og at de tydeligvis hadde gale irer til slåssinga...

8/10.

ORR92: Crouching Tiger, Hidden Dragon

Bedre enn Hero!

Ellers se forrige rundes tanker....

10/10.

ORR91: The Good, The Bad and The Ugly

Og det siste westerngjensynet. Mens de andre Leonefilmene var lange, men ofte ble for dvelende - klarer denne å være variere tempoet nok, og ha nok punchlines underveis til at man ikke kan sovne etter halvannen time, sove i en time, og få med seg slutten uten å egentlig føle at man har gått glipp av noe. Karakterene her er fantastiske, spesielt The Ugly (som er The Bad i trailern av en eller annen grunn), er et ormebol av gode replikker, 110% drittsekk og gode grunner til at han er som han er. Det beste er dog alle switchene i historieforløpet, alt håp er ute eller det ser ut som grei skuring, så skjer det alltid noe. Som er perfeksjonert i denne filmen - alle sidehistoriene funker fint og beriker filmen, istedenfor at man skriker GET ON WITH IT som det gjerne ble i Fistfull of Dynamite.

Badestampscena med Ugly og den avsluttende duellen er definitivt høydepunktene. Hvis det er en obligatorisk westernfilm man må se, vil jeg si det er denne....

10/10.

ORR81-90: Battlestar Galactica (sesong 3)

Denne sesongen er nær umulig å si noe om, uten å spoile noe, fant jeg nettopp ut, ei heller putte inn trailer...

På sett og vis føltes det hele ut som sesong 1 om igjen på kvaliteten - det er en del teite/meningsløse episoder i starten som jeg verken synes var noe særlig å se, eller bygde opp til noe senere i sesongen. Cylonene var tilbake til å få Bender til å virka som en seriøs framstilling av roboter som vil drepe menneskeheten igjen, og en del av karakterene mista sin sjarm i det miljøet de ble satt i. Men noen episoder snur det hele seg igjen, de gale blir gale igjen, cylonene blir mer saklige i framstillingen og man sitter og i alle fall jeg ble grepet av mysteriet og det iboende spørsmålet i serien om hvor grensen mellom menneske og noe annet går.

Jeg vet ikke helt om jeg klarer bry meg så mye om religionen, reisen mot jorda (som starten på hver episode pitcher som fundament) og overlevelse - men hver episode med sin egen lille greie om hvordan folk forholder seg til hverandre i det stressa miljøet, hvordan cylonene håndterer det og hvordan de ser på hverandre - samtidig som man flyr romskip og skyter hverandre i filler - funker veldig godt. "Are we there yet?" er ikke spørsmålet, for min del.

9/10.

ORR80: For A Few Dollars More

To Bounty Killers (trodde Bounty Hunters var en ting, men i westernfilmer var det kanskje ikke noe poeng å holde folk i live...) som er ute etter den samme dusøren? Enklere premiss for mye hardbarka dialog, pistolskyting og hatter skal du lete lenge etter. I motsetning til de andre Leone-filmene har denne en del høyere tempo og kjappere replikker - selv om det tas tid til å ha litt flashbacks som gjør at ikke alle bare er grådige, men også får inn et hevnmotiv underveis også. Men har verken persongalleriet, scenene eller manuset som gjør at det blir en toppfilm i samme grad som noen av Leones andre filmer, i mine øyne...

8/10.

ORR79: Duck you sucker!

Mer gjensyn.

Av alle Leone-filmene, er det denne jeg ikke får noen gode vibber fra. Det bunner ut i to og en halv time med relativt saktegående hvor en meksikansk banditt prøver å overtale en irsk dynamittekspert til å bli bankraner sammen med ham, mens de havner midt oppi revolusjonen. Det er noen spøker, en del betraktninger om revolusjoner (som er det som fungerer best her) og masse av hva jeg hater i actionfilmer: masse skyting og eksplosjoner og statister som bare slenger seg på bakken. Filmen kunne godt sluttet flere ganger underveis, i motsetning til flere av hans andre filmer, uten at det hadde føltes som noe tap å gå glipp av de ekstra segmentene. Men for all del, med Morricone og passende skuespillere ror det filmen i land til dels likevel.

7/10.

KRR37-52: Battlestar Galactica Miniseries + Season 1 + Season 2

Nå føles det som om jeg jukser litt, ikke bare teller jeg med en serie, men jeg slår alt sammen i ett innlegg i tillegg! Så langt jeg har sett vertfall. Begrunnelsen min er at jeg aldri hadde funnet på å se denne serien, hadde det ikke vært for Oguleths anmeldelse av den, og dermed på grunn av denne utfordringen. 

Battlestar Galactica The Miniseries
Det er for meg uforståelig hvordan det går an å se serien uten å se denne først. Det føles mer som en pilot, en første episode, enn som noe som skal stå for seg selv. Jeg begynte å se første sesong, men ble så forvirra at jeg måtte søke opp denne, og fikk igrunnen alle svar jeg håpet på. Det er 3 timer hvor vi ser starten av Cylon-angrepet, og får bli litt kjent med de ulike personene i serien. 

Battlestar Galactica season 1
Første sesong fortsetter altså der miniserien avslutter. Vi blir videre kjent med de ulike personene, samtidig som de overlevende etter Cylon-angrepet leter etter en mening med livet. Hva gjør man når man ikke har en planet å bo på? Man leter etter en ny planet å bo på. Eventuelt pønsker en måte å få bort cylonene fra planeten man akkurat har mistet, bare for å innse at det er en tapt sak. 

Battlestar Galactica season 2
Nå må jeg innrømme at jeg ikke helt klarer å skille hva som skjedde når i det jeg har sett til nå. Men jeg mener å huske at i andre sesong intensifiseres letingen etter et nytt hjem - og det hjemmet er "Jorden"/Earth. Vi blir presentert deres religion, og med det i større grad deres kultur. Intrigene i flåten blir stadig mer innfløkt, og mysteriet bak cylonene blir ikke akkurat klarere. 


Grunnen til at jeg føler jeg kan ta disse tre sammen er at det føles som om de henger sammen. Det føles som om serien har et mål, og den enkelte episode er med på å føre oss nærmere det målet. Når jeg velger å trekke frem det, så er det fordi det er noe jeg savner i veldig mange serier - noe som driver handlingen fremover. Det er noen få sidehistorier som innimellom ikke føles som de bidrar til helheten, men så får de dratt de også inn, med resultat at helheten blir "rikere". 

Når det er sagt... hadde jeg ikke allerede visst at denne serien var kansellert, så hadde jeg ikke sett stort lenger. Det er mye bra med serien, men hvor langt kan man dra historien om en håndfull romskip med folk på jakt etter én planet? Riktignok er universet stort, men det får være måte på. Så langt går det greit, men hadde det vært en serie som fremdeles holdt på, så hadde jeg vært skeptisk! 

Jeg må innrømme at dette er ikke en ny favorittserie, men likevel foreløpig en grei nok serie til at jeg har fortsatt å se tredje sesong (men er ikke ferdig med den enda). Det er nok i serien til å få meg sånn passe hekta, men ikke nok til at jeg helst vil sluke hele serien på én gang. 

7/10

KRR36: Angels and Demons

Har man først sett den ene, så kan man liksågodt se den andre. Var min tankegang vertfall.

I bøkene er vel Angels and Demons lagt før The Da Vinci Code historiemessig. Det er ikke saken i filmene, men de har lite til felles utover Robert Langdon (Tom Hanks) så det spiller liten rolle. Angels and Demons har jeg faktisk prøvd å lese, og siden forsøket ble mislykket så var det igrunnen greit at det ble en film av det.

Handlingen her er vel lagt til et pave-valg, og så er det noe med antimaterie, og mer enn det husker jeg ikke... Noe som ikke er et veldig godt tegn. Den er vel mye som den andre filmen - litt mørke mysterier. Drap og gåter om hverandre.

6/10

KRR35: The Da Vinci Code

Lite har endret seg siden jeg så denne under første film-utfordring. Jeg liker sjangeren, og dette er en underholdende film, men de jeg liker best innen sjangeren har mye mer humor i seg. Med denne prøver de å lage en mørkere film, både billedlig og bokstavelig. Og det er ikke at jeg har noe i mot det, men det krever i større grad at man er i riktig humør. 

6/10

KRR34: Soul Surfer

... når vi først er inne på katastrofer og historiske hendelser...
Soul Surfer er historien (basert på en sann historie altså) om ei jente som er på vei til å surfe seg til toppen - da hun en dag blir bitt av en hai, og mister den ene armen. Naturlig nok får hun en sterk reaksjon på å ikke lenger kunne gjøre det hun er vant til å kunne, og filmen tar for seg hennes "kamp" for å "finne seg selv" igjen.

Historien er i og for seg enkel, og for en dramasucker som meg, så er det en god film. Vi får en god dose folk i badetøy, blått hav, pene mennesker, og en haug med følelser. På en måte feel-good, samtidig som vi får satt fokus på at livet ikke alltid er en dans på roser - og at det alltid finnes noen som har det værre enn oss! En av tingene hun gjør for å "bli bedre" er å dra til Thailand for å hjelpe til etter tsunamien - der hun ser og hører om de som har mistet mye mer enn kun en arm. En fin måte å få perspektiv... En ting de skal ha er at, selv om det er en veldig liten del av filmen, så fokuserer de da på de innfødte. Det handler ikke om alle de vestlige turistene, men om de som fikk sine hjem ødelagt og som må bo der i tiden etter. Det er noe f.eks. The Impossible har med i særdeles liten grad. Men: Filmen anbefales kun hvis du liker drama!

7/10

KRR33: Pompeii

Jeg er ikke fullt så negativ til Pompeii som Oguleth, men skal spare meg for å prøve å forsvare filmen også. En film om en katastrofe kan inneholde så mye, som f.eks. kom frem i The Impossible - vi har mennskelige skjebner, folk som lider, folk som kjemper osv osv osv. I Pompeii valgte de å fokusere på det som ble tøffest, antar jeg. En gladiator, hans bakgrunn (der fremstillingen ikke er i nærheten av like tragisk som i The Gladiator (bare for å sammenligne litt)), og hva som skjer med han. Kjærlighet ved første blikk. Et par slåsskamper. Og en vulkan, der alle som har hørt om Pompeii tidligere vet hva som kommer til å skje i filmen. Den største overraskelsen for min del var at det var akkurat som skjedde! Selv med 24's Jack Bauer i en av de sentrale rollene, så blir ikke verden (Pompeii) reddet på 24 timer.

Men alt i alt så irriterte jeg meg lite over filmen - det var helt grei underholdning for mine lave forventninger og det humøret jeg var i da (som var sånn ca "soveklar").

5/10

ORR78: Hero

Så var vi tilbake til gjensyn i gjensynsrunden. Filmen er fortsatt like god - så jeg kan vel egentlig gjenta det jeg sa forrige gang, men etter å ha sett den 10-20 ganger blir den biten som irriterer meg bare mer og mer framtredende. Den blir for kunstnerisk og pretensiøs til tider, som House of Flying Daggers og den derre keiserfamiliefilmen bare fortsatte i samme trend med (og etter de har det vel vært få av disse typene filmer på kino i Norge utenom visse festivaler) - best å se første gangen for meg, faller bare mer og mer siden. Nok en films ettermæle ødelagt av ihjelseeing...

8/10.

ORR72-77: Vikings sesong 2

Sesong 2 starter noen år etter sesong 1 slutta, og har egentlig samme premiss som sesong 1. Hovedpersonen vil så gjerne færra i viking til england, men det baller på seg med intriger både hjemme og der, så det er ikke bare-bare å ta en helgetur over og stjele noen greier til kona. Sesongen starter spennende og intenst, mest pga Jarl Borg, før det utvikler seg i en retning hvor man kan se hvordan sesongen slutter i episode 5 eller noe, og det hele blir en eneste kjeipelsrundtur de siste episodene når det hele avvikles uten overraskelser eller gode spins på det hele. Ender bare opp som en middels underholdende middelalderserie, som er synd, siden noen av episodene virkerlig funker.

6/10.

ORR71: Godzilla (2014)

Jeg er egentlig ikke glad i monsterfilmer eller apokalypsefilmer. Denne derimot fungerte utmerket, som popcornfilm vel og merke. Rollene (de menneskelige, that is) er til syvende og sist pappdukker, som virker som bare er der for at vi skal se på det hele fra et menneskelig ståsted, hvor monsterne virker totalt fremmede (eller, som dyr og ikke bare random ødeleggere av Verden Som Vi Kjenner Den) og ikke noe man kan gjøre noe med. Som en del survival horror burde vært, med andre ord. Og det er greia med filmen, ikke cgi monstre som går rundt og herper tanks, bygninger og tramper på folk (selv om det jo er det også). Det er rett og slett blitt vist måtehold her, så de monsterbitene man får funker.

7/10.

ORR70: Pompeii

Sverd og sandal epos kombinert med katastorfefilm. Kan høre Sales gni seg i hendene... De hyrer en drøss talentfulle skuespillere, brenner av titalls millioner på effekter, og gjør ikke en ting riktig. Noe sier meg de bare ga faan i manus, og castingen er fullstendig på bærtur (eksempelvis ser og hører tjenestejenta til rikmannsdattern alle vil ha, langt mer adelig, saklig og vakker ut enn rikmannsdattera selv) - og de gjør ikke en ting som de ikke har tatt fra andre filmer, og i tillegg gjør de tingene dårligere. Jeg får nesten stoppe før jeg kaster bort for mye av min klaging på en film som ikke engang fortjener klaging. OK da, noen av 3d effektene fungerte.

2/10.

ORR69: Walesa - Håpets Mann

Som semi-historie interessert, og tidvis politisk interessert, og uten kunnskap om denne mannen endte denne filmen opp med å fungere utmerket som en blanding av opplysning og underholdning. Filmen penser rundt et intervju en italiensk journalist gjør med Walesa, om hans begynnelse i en fagforening, til han holder en tale i USA. Mest om den offisielle biten av mannen, hvor han prøver å være kommunist (sånn kommunister i teorien skal være), mens landet lider under Sovjetisk diktatur (eller sånn kommunismen tenderer til å bli). Men også mye om han som familiemann, og hvordan kona hans egentlig er den som er helten i filmen, uten å spoile for mye.

Den fungerte mest fordi han som spiller Walesa gjør en fremragende figur, men også fordi den problematiserer en del om hvordan han egentlig kunne gjøre det han gjorde, og hvorfor han hadde navnet sitt på papir som informant for staten, også videre. Har sett en del kritikk om at filmen ikke gikk langt nok i noen av delene (Walesa var langt mer karismatisk i virkerligheten, problematikken om hvem han egentlig gjorde hva for også), men synes det fungerte utmerket som en innføring i hva det hele dreide seg om, og samtidig bli grepet av god film.

8/10.

KRR32: The Impossible/Lo Imposible

26.desember 2004 traff en av historiens mest dødligste naturkatastrofe, og definitvt den mest dødlige i min levetid (mulig jordskjelvet på Haiti er et unntak, men det er det visst uenigheter om). Over 230.000 døde da en tsunami slo inn over flere land rundt det Indiske hav. Jeg leste det var 14 land som ble rammet, der Indonesia, Sri Lanka, India og Thailand var landene som ble hardest rammet.

The Impossible er virkelig den umulige historien om en familie på fem som kom fra hverandre da den første bølgen traff Thailand. Det er mye smerte, mye blod og mye deperasjon. Folk som leter etter sine kjære. Et landskap som bærer preg av store ødeleggelser. Vi følger familiens kamp for å overleve, og for å finne sammen igjen. Deres desperate leting etter de andre i familien... 

Dette er en veldig visuell fremvisning av hvordan det var. Naomi Watts, som spiller mora, går rundt med en stor hudflik hengende på beinet og et stort kutt på brystet. På et punkt spyr hun, og vi får se en sykepleier hjelpe henne med å dra noe langt og tynt ut av munnen - som da er ekkelt nok til at selv jeg satt og brakk meg. Og jeg tok meg selv i å puste litt ekstra dypt etter scenene der vi får se de bli slengt rundt som filledukker under vann. Jeg er ikke spesielt pysete (eller squeamish, som er ordet jeg umiddelbart tenkte) når det kommer til blod og gørr, men i denne filmen ser det på sett og vis mer ekte ut enn i de fleste andre filmer som jeg har sett. Og det uten å virke overdrevent. Min vurdering er at de ønsket å lage en film som viste hvordan det faktisk var, uten å ta fokus bort fra historien, fra menneskene.

Jeg anbefaler filmen på det sterkeste, men ikke se den når du skal kose deg med en deilig middag. 

8/10

KRR31: Warm Bodies

Romeo og Juliet - The Zombie Version. Eller R og Julie, som de heter her. R er en zombie, og det eneste han egentlig gjør er å spise mennesker og samle på ting. Verden har blitt angrepet av et zombievirus, så menneskene har stengt seg inne i et "fort", mens zombiene "hersker" resten av verden. USA vertfall, og det er jo det som betyr noe. En dag R og en gjeng andre zombier er ute for å spise mennesker møter han Julie, og bestemmer seg for å ta henne med seg hjem. Det er begynnelsen på en nydelig historie.... eller noe sånt.

Zombier kan du vanligvis få billig av meg. Dvs zombiefilmer. De er per definisjon hjernedøde, de lever av å spise mennesker, og er døde. Greit nok at de kan gå rundt, men jeg ser ikke underholdningen i det. Warm Bodies er litt annerledes... det finnes nemlig en kur som gjør zombier menneskelige. Og det er nettopp det som, for meg, skiller zombier og vampyrer. Jeg kan se vampyrer dag ut og dag inn, for de har nok menneskelige kvaliteter til at de skaper en viss underholdning. Når da altså det også blir en zombie-greie, så går det an å se på. Og underholdningen er passe hjernedød (haha) til at den passer på en kveld der du ikke er helt våken. Grei film, og hakket bedre første gang jeg så den enn andre gang. 

6/10

KRR30: The Avengers

The Avengers. En håndfull superhelter fra Marvel-universet kommer sammen for å møte en fiende de ikke klarer å overvinne på egenhånd. For de som ikke har peiling gjelder det Captain America, Thor, The Hulk, Iron Man og Black Widow. Og Hawkeye - hvem nå enn det er (jeg er ingen Marvel-nerd!). Størstedelen av filmen handler vel igrunnen om nettopp hvordan de kan klare å samarbeide, de som er vant til å være best og størst og sterkest på egenhånd. Deretter er det en liten del om hvordan noen aliens prøver å innvadere jorda, og ødelegge New York.

Som sagt, jeg er ingen Marvel-nerd. Jeg har aldri lest noen av tegneseriene, ikke fulgt noe særlig med på greia i det hele tatt. Da de tidligere filmene kom så jeg det mest fordi jeg ser alt mulig. Jeg har fremdeles ikke sett Black Widow... og har vel igjen å se oppfølgeren til Thor, og sikkert en eller to Iron Man-filmer. Og så har det vel kommet en ny Captain America?

I høst, altså høsten 2013, startet en serie i USA ved navn Marvel's Agents of S.H.I.E.L.D, som jeg startet å se. Og jeg fortsatte å se. Det den serien gjør, og som også egentlig denne filmen gjør, er å sette de enkelt-heltene inn i et større system. "Marvel-universet" begynte plutselig å henge litt på greip når det viste seg at de var i samme univers. Jeg blir litt frustrert over alle seriene som handler om samme by, samme politidistrikt gjerne, men de har ingenting med hverandre å gjøre. Men ikke Avengers. De lever i samme verden, om enn ikke på samme klode. 

En annen ting jeg føler jeg må nevne ved filmen, er jo at den bærer preg av Joss Whedon. Det er ingen hemmelighet at jeg liker Joss Whedon, og noe av det jeg liker er hvordan han klarer å gjøre ting morsomt. Med noen skuespillere fra bl.a. Dollhouse blir det jo ekstra tydelig at Whedon er med i spillet. 

7/10

KRR29: Captain America: The First Avenger

Fra Marvel-universet er det fremdeles noen filmen jeg ikke har sett, så da jeg plutselig fikk det for meg at jeg skulle se The Avengers igjen, så tenkte jeg det kunne være greit å ha sett vertfall en til av disse filmene. Valget falt på Captain America. 

Historien er enkel nok: En liten gutt fra Bronx ønsker å bli soldat, men små gutter kan til tider være for små. Han blir av den grunn avvist ved rekrutteringskontorene, inntil en lege ser et annet potensial hos han - hans gode hjerte perhaps? Siden det ikke er spesielt hensiktsmessig med små gutter i militæret blir han med i et eksperiment som gjør han stor og sterk. Handlingen foregår under andre verdenskrig, og det viser seg at det var ikke kun Hitler som var fienden, det var også Hydra. Og Captain America må redde dagen!

Som sagt, historien er enkel nok. Filmen er som andre Marvel-filmer, med superhelter og denslags. Det er grei action, grei underholdning. Og for en nydelig uniform han har! Burde egentlig fått ekstrapoeng for det.

6/10